Artikkel skrevet til spalten Globalt Perspektiv i Dagen 5.oktober, 2011.
Et drøyt år siden. Jeg har nettopp avsluttet et seminar om misjon i Europa. På Bryne. Tettere bor neppe kristne noe annet sted på kontinentet vårt. Som vanlig er jeg særdeles ivrig i det jeg forteller min amerikanske samtalepartner om alt Gud har sagt. Mennesker er kommet fra Singapore, Canada, Mosambique, Finland.... Misjonærer, pastorer, ja helt vanlige Jesusetterfølgere. De er kommet for å fortelle at Gud har talt til dem. Han har gitt løfter. Han vil gjøre noe nytt i Europa. Og han vil bruke nordmenn. Jeg formelig bobler. Han ser på meg, amerikaneren. Det blir stille. Så sier han: Jeg vet dette. Har hørt det før. Jeg lurer bare på en ting: Når skal dere gjøre noe med det? Når skal dere gå?
Hvorfor har denne bevegelsen i liten grad startet? Bevegelsen av norske misjonærer til Europa. Hva holder oss tilbake? Sansynligvis flere ting. Penger. Det komfortable liv. Og kan det være; at vi har sluttet å tro at det er mulig? Begynt å tro løgnen. Løgnen som sier at vi må holde det for oss selv. Folk vil ikke høre om Jesus. Det nytter ikke.
3000 år siden. Sinai ørkenen et sted. Moses sender ut 12 speidere til landet Gud har gitt dem løfter om at de skal få bosette seg i. 10 kommer redde tilbake for å rapportere. De har mistet troen på at det er mulig. De vil ikke gå. Resultat: En hel generasjon får ikke oppleve det Gud har lovet.
Jeg vet ikke hvilket bilde du har av den åndelige virkeligheten i Europa. Hvilke rapporter du har hørt. Men jeg vil gjerne si dette: Jeg har reist Europa på kryss og tvers de siste 6 årene. Snakket med drøssevis av unge mennesker om Jesus. Min rapport er som følger: Europa roper etter Jesus. Det er mulig!
Kanskje har Europa nådd langt nok? Kanskje er vi kommet så langt ned i gjørma at vi er i ferd med å komme til oss selv? I flere generasjoner har vi beveget oss vekk fra Gud. Trodd på mennesket. Dagens unge generasjon sitter igjen med resultatet: Spørsmål. Mange spørsmål. Jeg møter dem jevnlig. Unge tsjekkere, tyskere, russere, nordmenn... De kommer fra oppløste familier. Har lært at det ikke finnes noen sannhet. Vet ikke hvorfor de er her, hvor de går hen. De er forvirret. De skriker etter svar. Hvorfor? Hvorfor lever jeg? De er i ferd med å forstå at noe er galt. De er i ferd med å komme til seg selv. Problemet er dette: De vet ikke hvor hjem er.
Svaret er enkelt. Hjem er hos Gud. Jesus tar deg dit. Men noen må fortelle det. Noen må vise det. Vise hvordan hjem ser ut. For dagens ungdommer forstår det når de ser det. Når de ser fellesskap levd ut foran øynene deres. Fellesskap som speiler himmelen. Da skjønner de det. Skjønner at hjem finnes. At hjem er hos Gud.
“Jeg hadde tårer i øynene. Skjønner ikke helt hvorfor. Altså, jeg er ikke religiøs, men...” Katka er 15. Kommer fra en liten by i Tsjekkia. Verdens mest ateistiske land. Hun har møtt noe hun ikke kan forklare. 15-20 tsjekkere og 4 nordmenn har levd ut Jesus livet foran øynene hennes den siste uka. Bodd sammen, spist sammen, bedt sammen, tjent byen sammen, pekt på Jesus sammen, invitert Katka inn i fellesskapet - sammen. Hun er full av spørsmål: “Er det løgn det læreren har fortalt; at alt ble til ved big bang? Er det løgn at jeg bare er en tilfeldighet?”. Hun prøver å forstå. Prøver å finne ut hva det er hun har møtt. Hun er ikke alene om det.
Høsten er moden sier Jesus. Arbeiderne få. Jeg lurer på en ting: Har vi snudd det opp ned? Har vi trodd på en løgn? Er arbeiderne pasifisert fordi de tror høsten ikke er moden? I tilfelle er det en ting som gjelder: Vend om og tro evangeliet. Tiden er nemlig inne. Det har den for såvidt vært lenge. Siden pinsedag år 33 faktisk. For vår generasjon er tiden nå. Gud har gitt oss et løfte. Et kall. Europa venter. Når skal vi gjøre noe med det?
